Kjetil Klakegg Bergheim www.budskap.net

Ja, til aktiv dødshjelp

Det siste døgnet har det vært mange oppslag i de fleste norske nettaviser om Hannah på 13 år som nektet å ta imot et nytt hjerte og heller ønsker og dø sammen med familien sin. Hun orker rett og slett ikke flere turer på sjukehuset. Jeg skjønner henne godt og som stor tilhenger av aktiv dødshjelp er jeg glad for at debatten endelig er kommet, også til Norge. Og jeg håper denne saken omsider fører til at aktiv dødshjelp blir en legitim måte å dø på også her i Norge.

Jeg mener selv jeg bestemmer over mitt eget liv. Også når jeg vil dø. Så lenge jeg er psykisk frisk bør jeg kunne få lov å avslutte livet mitt når jeg ønsker dette. Blir jeg utsatt for en trafikkulykke eller blir sjuk på andre måter og må leve resten av livet mitt i et smartehelvette, så vil ikke jeg mer. Da er min tid som menneske over. Da er det på tide å vandre til den andre siden (ja, jeg har tro på et liv etter døden). Dessverre tror jeg ikke politikerne i Norge vil vedta dette med det første. Det vil nok komme mange protester.

Men det viktige i denne debatten er at det er snakk om psykisk friske mennesker som ønker å avslutte livet sitt som skal få lov til det. Det er snakk om 90 år gamle personer som føler de er blitt gamle nok og ikke ønsker mer. Det er snakk om folk som har vært utsatt for store ulykker og ikke ønsker å leve i et smertehelvette. Det er snakk om folk som aldri våkner opp av koma (en slik beslutning må selvsgt taes på forhånd). Kommer jeg utfor en trafikkulykke og blir lagt i koma, og jeg ikke våkner etter et år eller to, så vil jeg sette pris på at de trekker ut ledningen og lar meg forsvinne. Jeg vil ha et kort (på lik linje med organdonasjon) i lommeboka mi som forteller legene på sjukehuset at jeg ikke vil ligge i koma 10 eller 20 år. Jeg tror det er best både for meg selv og for mine pårørende, selv om det kan virke noe brutalt!