Kjetil Klakegg Bergheim www.budskap.net

25aug/132

Jordklodens svar på Paradis

40. Ikke langt unna 42, som visstnok er meningen med livet. Toget suser (ganske sakte i grunn) gjennom Kina. Jeg har møtt en kineser som snakker engelsk. Jeg forteller hva jeg heter, hvor gammel jeg er, hvor jeg kommer fra. Han forteller omtrent det samme. Øynene hans sperrer opp når han hører jeg er fra Norge. Han har tusen spørsmål. Noen handler om fjorder, fjell, været og norsk natur, men de fleste handler om politikk.

Er det sant at det er gratis å studere i Norge? Betaler virkelig staten utgiftene om du blir alvorlig sjuk? Er det virkelig mulig å få en pensjon det er mulig å leve av? Ja, svarer jeg, og tar det som verdens største selvfølge. Dette må jo være en form for paradis, er svaret jeg får tilbake.

Dette er før jeg forteller om pappaperm, barnehagesatsningen, rettighetene til homofile. Du skal høre mye før ørene detter av, heter det. Jeg har ikke sett ører falle av, fysisk, helt enda, men av og til stopper jeg meg selv. Det blir for mye. For mye skryt på et vis. Som nordmann skal jeg jo være litt beskjeden. Janteloven leses opp fra innerst inne i hodet. Du skal ikke tro du er bedre enn noen andre.

Likevel er det en indre kraft som forteller meg at jeg må skryte litt mer. Barnetrygd, gratis skolebøker, pressestøtte... For å være ærlig, listen kunne vært mye lengre. Det er så mye å ta av. Vi har det så godt i Norge. Og vi tar det som en selvfølge.

Denne kineseren er ikke unik. Uansett hvor jeg reiser i verden møter jeg de samme blikkene og ørene som nesten faller av.

Dessverre leser jeg av meningsmålingene hjemme at ting er i endring. Flertallet ønsker visst ikke lengre et solidarisk og varmt Norge som bryr seg om de som har de vanskeligst. En krone per hundrelapp er for mye å gi i utviklingshjelp. Vi ønsker istedenfor skattelette, en skattelette som for en vanlig familie er mindre verdt enn en lavprisbillett fra Oslo til Bergen med NSB, men som betyr forskjellen mellom liv og død for millioner av barn.

Nå ønsker vi partier ved roret som blir støttet av landets rikeste, fordi det passer deres lommebok best. Av en eller annen grunn tror en stor del av befolkningen at dersom de rikeste må betale mindre skatt, da vil den vanlige mann i gata få de bedre, og ikke minst de fattige barna.

Til tross for våre mangler, mangler resten av verden bare ler av, lever vi i verdens beste land. På min hittel fem uker lange reise har jeg møtt mange mennesker som til syvende og sist spør om det er mulig å flytte til Norge. De vil ha det like godt som oss. De vil leve på jordklodens svar på Paradis. De vil ha vår frihet. Vår velstand. Vår levemåte. Vår regjering. Vår statsminister.

Jeg skal enda reise noen uker, og jeg kommer visstnok enda nærmete meningen med livet. 41 for å være nøyaktig. Men 42 er ikke meningen med livet. 193 er meningen med livet. 193 land som lever fredfullt med hverandre, 193 land som viser solidaritet med hverandre. 193. Norge er ikke alene på denne kloden. Vi kan ikke sitte på fjellene i nord og se ned på resten av verden. Vi må innse at vi ha det bra. Vi ha det faktisk best! Det er ikke uten grunn at svenskene kommer til Norge. Det er ikke uten grunn at "hele verden" banker på døra vår og spør om opphold. Men dele? Nei, det gidder vi visst ikke...

Kategoriset under: Valg Legg igjen en kommentar
Kommentarer (2) Trackbacks (0)
  1. Ja, vi har alle de velferdsgodene som er kommet igjennom mer enn 100 år der de forskjellige partiene har sittet ved roret i kortere eller lengre perioder.

    Men forteller du om at disse godene er betalt av oss selv i form av skatter og avgifter og tvungen pensjonstrekk. En formue som staten omtrent ikke klarer å få avkastning av – 0,7 % siste år.

    • Alle mennesker med minst én oppegående hjernecelle forstår at vi betaler skatt for å få disse godene. Når det kommer til avkastning, så går det opp og ned i takt med finansmarkedene og det må vi nesten bare leve med.


Leave a comment

(required)

Ingen trackbacks ennå.