Kjetil Klakegg Bergheim www.budskap.net

Mye følelser, lite fornuft

Det er få debatter som er mer gjennomsyret av følelser og blottet for fornuft som sykehusdebattene. Hjemme i mitt fylke raser nok en gang lokaliseringsdebatten. Hvor skal sykehusene ligge? Hvilke tjenester skal de ha? Folk går i fakkeltog og på folkemøter for å redde sitt sykehus. Ingen andre sitt, bare sitt eget. Legg ned alle andre sykehus, bare vi får ha vårt sykehus!

I Sogn og Fjordane har vi en sykehusstruktur som er bygget for en helt annen tid og nå ønsker Helse Førde å kutte litt i tilbudene i distriktene. Dette får selvsagt Senterpartiet til å rase, men dessverre også store deler av mitt eget parti: Arbeiderpartiet! Og i morgen skal AP ha møte. Jeg skal ikke være deltager der, men det betyr ikke at jeg ikke har meninger.

En gang i tiden trengte vi sykehus i hver bygd og hver by, slik at folk kom seg hurtig til et sykehus og fikk den behandlingen de skulle ha. Også i dag må folk komme seg hurtig til et sykehus for å få den behandlingen de skal ha, men med moderne kommunikasjonsmidler er ikke lengre behovet der for å ha sykehus i hver eneste bygd og by. Det tar nødvendigvis ikke lengre tid i dag selv om sykehuset ligger lengre unna. Og med den økende spesialisering vi har i dag blir det vanskelig å ha et fullverdig tilbud overalt. Det er faktisk umulig.

Derfor mener jeg at vi bør satse på større enheter. Store enheter med sterk kompetanse med det de driver på med. Ikke en desentralisert struktur, der man kun oppnår økte kostnader og et dårligere tilbud. Det er ingen grunn til at man skal ha fødestuer på plasser hvor de utfører en fødsel i uka. Det er ingen grunn til at man skal tvinge spesialister til å flytte ut i distriktene, kun på grunn av distriktspolitiske mål. Dette er det ingen som er tjent med. Det er bedre at man får en god behandling ved en sentralisert enhet enn at man dør ved en desentralisert enhet. Og i Florø, hvor vi har mistet vårt sykehus er det tross alt ingen som har dødd av det.

I dette ligger det, etter min mening, ingen hindringer i at vi kan ha små enheter med mindre spesialisert innhold. Man skal slippe å reise langt for å ta røntgen av en arm som kanskje er brekt eller forstuet. Men, det er til det beste for pasienten at et komplisert brudd blir behandlet av noen som gjør dette hver dag, framfor en gang i måneden.

Selvsagt er det mye økonomi i denne debatten. Helseforetakene får ikke nok penger til å drive et desentralisert tilbud, men jeg mener, som dere kanskje har skjønt, at dette er et mål i seg selv. Ved å behandle folk ved store sentraliserte enheter sparer man mye penger, man får behandlet flere pasienter og man kan oppnå mindre ventetider. Er det ikke det som er målet?

Burde Pastor Torp vært abortert bort?

Pastor Jan Åge Torp, stortingskandidat for Kristent Samlingsparti, har lagt ut en video om abort. Den viser levende bilder fra utførte aborter og intervjuer med folk som angrer på å ha tatt abort. Som dere sikkert har forstått er dette snakk om en ganske forferdelig anti-abortfilm og reaksjonene har selvsagt ikke latt vente på seg. Selv sier han at han har fått flest positive tilbakemeldinger, folk som takker Jesus for at han har laget og publisert denne filmen. Men han er også blitt drapstruet av folk som ikke har satt like stor pris på filmen hans. Selv skal jeg ikke gå like langt og han kan fremdeles gå trygt forbi meg på gaten.

Selvsagt skal ha lov til å fremme sitt syn på saken, selv om jeg er blodig uenig med han. Men å trampe på folk i en vanskelig situasjon er ikke rette måten å gjøre det på. Hvert år er det flere tusen norske kvinner som tar abort og det er ikke et latt valg. Mange søker på nettet for å få informasjon og det hjelper ikke akkurat å komme over en sånn film. Pastor Torp kan gjenta så mange ganger han vil at dette er Guds vilje og at Jesus er enig i han. Men det hjelper så lite i dagens samfunn med slike argumenter. Og han visste utmerket godt hvilke reaksjoner han ville få da han la ut filmen. Alt annet ville vært en overraskelse.

Uansett, under kan du se filmen og svaret på spørsmålet er selvsagt nei. Ingen barn bør abortes bort, men kvinner bestemmer tross alt over sin egen kropp og hva de ønsker å gjøre med den. Kvinner aborterer ikke fordi de ønsker å drepe. De er ikke kaldblodige drapskvinner. Det er kvinner som har vært uheldige med graviditetstidspunktet, kvinner det ikke passer for...

Ja, til aktiv dødshjelp

Det siste døgnet har det vært mange oppslag i de fleste norske nettaviser om Hannah på 13 år som nektet å ta imot et nytt hjerte og heller ønsker og dø sammen med familien sin. Hun orker rett og slett ikke flere turer på sjukehuset. Jeg skjønner henne godt og som stor tilhenger av aktiv dødshjelp er jeg glad for at debatten endelig er kommet, også til Norge. Og jeg håper denne saken omsider fører til at aktiv dødshjelp blir en legitim måte å dø på også her i Norge.

Jeg mener selv jeg bestemmer over mitt eget liv. Også når jeg vil dø. Så lenge jeg er psykisk frisk bør jeg kunne få lov å avslutte livet mitt når jeg ønsker dette. Blir jeg utsatt for en trafikkulykke eller blir sjuk på andre måter og må leve resten av livet mitt i et smartehelvette, så vil ikke jeg mer. Da er min tid som menneske over. Da er det på tide å vandre til den andre siden (ja, jeg har tro på et liv etter døden). Dessverre tror jeg ikke politikerne i Norge vil vedta dette med det første. Det vil nok komme mange protester.

Men det viktige i denne debatten er at det er snakk om psykisk friske mennesker som ønker å avslutte livet sitt som skal få lov til det. Det er snakk om 90 år gamle personer som føler de er blitt gamle nok og ikke ønsker mer. Det er snakk om folk som har vært utsatt for store ulykker og ikke ønsker å leve i et smertehelvette. Det er snakk om folk som aldri våkner opp av koma (en slik beslutning må selvsgt taes på forhånd). Kommer jeg utfor en trafikkulykke og blir lagt i koma, og jeg ikke våkner etter et år eller to, så vil jeg sette pris på at de trekker ut ledningen og lar meg forsvinne. Jeg vil ha et kort (på lik linje med organdonasjon) i lommeboka mi som forteller legene på sjukehuset at jeg ikke vil ligge i koma 10 eller 20 år. Jeg tror det er best både for meg selv og for mine pårørende, selv om det kan virke noe brutalt!